FAGROS

29.08.2019. Kommunevalget del 3

Tema: Om kommunenes plass i «Den nordiske modell» («Den 3. vei»?).

Tid: Torsdag 29de august 2019 kl. 17-18.

Sted: Grorudhuset, Martin Skatvedts vei 1, Kalbakken, 0950 Oslo.

Dette var det tredje arrangementet av tre i samarbeid mellom Folkeakademiet og Grorudhuset ifb. kommunevalget 2019 i Grorudhuset.

Arrangør: Folkeakademiet Grorud-Stovner i samarbeid med FAD Viken og Grorudhuset og støttet av Valgdirektoratet.

«Hvordan vil kommunesammenslåing og andre reformer påvirke kommunevalget 2019 og livet i kommunene etterpå?»

Kommune-reformene har funnet sted mellom 2014 og 2019.

Har det vært et løft for lokaldemokratiet – når antall kommuner er redusert fra 426 til 356, og ført til 47 sammenslutningskommuner?

Hva skal vi si om resultatet? Er det en vellykket reform? Eller har det bare vært mye ståhei for ingenting?

Forkjemperne for reformen ser resultatet som den største kommunereformen på 60 år etter den store reformen på 1970-tallet – med en reduksjon fra 730 til 460/70 kommuner – og som en ny giv for lokaldemokratiet: Ja! Kommunene får nye oppgaver, blir rustet for framtida til å ta seg av de store utfordringene – som gjelder oss, oss som de sjølsagt tenker på – vi som begynner å bli godt voksne, og som det blir flere og flere av. Dette forstås som en grunnstruktur. Reformen skal være en måte å rigge kommunesektoren på, for framtida.

Sett i et mer trivielt perspektiv: Er glasset halvfullt eller halvtomt? De som ser glasset som halvfullt og snøtt nok det, vil peke på at over halvparten av kommunene – over 200 i alt – fremdeles har mindre enn 5000 innbyggere. Det store argumentet for sammenslåing er derfor at vi har så mange små kommuner. Et ekspertutvalg som ble opprettet i forkant, sa at en kommune behøver minst 15000 eller 20000 innbyggere. Nå er det bare 60-70 kommuner som er så store – halvparten har ennå under 5000 innbyggere. Mest sammenslåinger skjer rundt de middels store byene. I utkantene – i distriktene – er det lite sammenslåinger: I Nordland fylke, som hadde de fleste småkommunene – er det nesten ingen kommunesammenslåinger. Her har en så å si plukket de mest lavthengende fruktene. Og de nye oppgavene er nokså beskjedne og trivielle. Med dette perspektivet har de som sier at glasset bare er halvtomt, derfor høstet en del argumenter.

Det pessimistiske perspektivet. Hva kan vi vente oss i framtida av de nye kommunene? Her kan en vise til erfaringer fra Danmark. Der var det en stor kommunereform – og kommunesammenslåing – mellom 2005 og 2008 – med en reduksjon fra 270 til 96 kommuner – en dramatisk forandring. Hva var erfaringene der? Jo, fra intervjuer på gata var det som skjedde, at politikere og administrasjon lukket seg inne på rådhuset, og at en ikke så dem mer på over ett år. Altså en undervurdering av kostnadene, og av hvor strevsomt det er å gjennomføre sånne reformer og fusjoner, ikke bare mellom 2 kommuner, men i enkelte tilfeller 3-4 kommuner. La oss ikke håpe at det går i Norge som i Danmark.

Det kyniske perspektivet. Hvor ble det av desentraliseringa – de nye oppgavene – når vi ser utviklingstrekka som går i andre retninger? Det vil si utspill fra regjeringa som reduserer handlings-friheten for det lokale sjølstyre – blant annet eiendomsskatten. Ja, et av regjeringspartia ønsker å fjerne eiendomsskatten helt. Det regjeringa har gjort i praksis så langt er å videreføre dette langsomt. De har redusert satsene for eiendomsskatt og annonsert at den vil bli helt borte.

Godt og ondt. Eiendomsskatt kan være en god eller en dårlig idé – ikke mange betaler mer skatt med glede. Men å frata kommunene valget mellom å ha eller ikke ha eiendomsskatt reduserer handlingsrommet for det lokale sjølstyre, når friheten til å innføre inntektsskatt blir borte. Det siste utspillet fra regjeringa er videre at fylkesmannen skal fratas retten til selv å regulere elevinntaket til videregående skoler. Dette kan gjøres på mange måter, men nå skal altså «fritt skolevalg» bli enerådende modell – et utviklingstrekk som er motstridende – eller ikke entydig, på bakgrunn av reformen.

Også i regionreformen er det motstridende interesser – med sammenslåinger på dagsorden – 19 fylkes-kommuner er redusert til 11 – en del er slått sammen, mens andre får holde fram – noen frivillig, andre blitt halt inn i ekteskap under strid og protester og nei-rop. Finnmark og Troms er eksempler. Det samme gjelder det nye storfylket Viken, som vil omslutte Oslo fullstendig fra neste år – med sine 1,2 millioner innbyggere, nesten dobbelt så mange som i Oslo. Det skal bli gøy det, og interessant å følge – ved forhandlinger om innfallsveier fra Akershus eller Fornebulandet.

En underlig reform. Dette er som allerede nevnt en underlig reform. 4 fylker blir ikke berørt, de får fortsette som før, blant andre Oslo, både som kommune og fylkeskommune. Nordland fortsetter som før. Rogaland og Møre og Romsdal får slippe å gå inn i den nye regionen – hetende «Vestland». De sjøl ville helst hete «Vestlandet», men de to fylkene nord og sør protesterte, og kompromisset ble «Vestland». Hvorfor ikke heller kalle seg «Midt-Vesten» er mitt forslag, for å løse floken.

Perspektivet for valget i 2019. Ved dette valget er det nominert 54 255 listekandidater som skal konkurrere om 9000 kommunestyreplasser. Det er en fantastisk demokratisk ressurs som blir mobilisert. Tenk på det: nesten 55000 mennesker stiller opp for lokaldemokratiet, så mye at de er villige ti å stå på en liste ved kommunevalget. Og tilsvarende ved fylkestingvalget, hvor 6218 kandidater står på liste. (I Oslo er det bare 1 liste.) 


Det ingen har tenkt på. Men det ingen har tenkt på, eller jeg ikke har registrert noen debatt om, er at når en slår sammen kommuner i fylkeskommunene, så reduserer en jo det demokratiske rommet! Det mest dramatiske forslaget om kommunereformen kom fra NHO, som mente det er nok med 70 kommuner i Norge, og ingen fylkeskommuner. Tenk hvilke massakre av kommunestyrerepresentanter, og hvilken for-ørkning av det lokaldemokratiske livet, dette hadde blitt. Men slik gikk det altså ikke. Enn så lenge. Det er viktig at vi har dette bakteppet med oss – at vi ennå har denne ressursen av engasjerte personer som stiller til valg.

«Nei til bompenger». Det er jo en del nyskapinger som dukker opp ved valg – eller er det egentlig det? Partiet «Nei til bompenger» har fått veldig stor oppmerksomhet – og har skapt stor furore, ja, er blitt et mareritt for enkelte partier, som sikkert ønsker dette partiet dit pepper’n gror, og mener at det rett og slett er en gift for lokaldemokratiet. At denne typen en-saks partier ødelegger for de ansvarlige styringspartiene – det er jo ett perspektiv. Men så kan en spørre: Er nå dette noe nytt i norsk politikk og i norsk lokaldemokrati? Nei! Tvert imot har dette vært regelmessige innslag i en overvekt av kommuner.

En nasjonal rørsle. Det kan skyldes en grend som har følt seg neglisjert i et veispørsmål, eller ei sjukehusliste, som i Møre og Romsdal i striden mellom Molde og Kristiansand om hvor sjukehuset skulle ligge. Slikt er ganske vanlig. Så i det perspektivet er ikke Bompengepartiet noe nytt. Men dette at det ikke bare er et lokalt parti med et lokalt nedslagsfelt, men er blitt en nasjonal rørsle, det har skapt furore.

Det beste som har skjedd! I dette perspektivet er «Nei til bompenger» noe av det beste som har hendt i lokaldemokratiet i Norge på lang tid. Hvordan begrunner jeg det? Jo, det har fått lokalpolitikerne til å tenke på utgiftssida i politikken. Alle gode saker skal finansieres. Bompengepartiet har satt på dagsorden utgifter som vi må betale direkte. Vanligvis er kommuneskatten så diskrét at vi nesten ikke merker den, idet den blir trukket direkte fra lønningsposen.

Kommunene har et smalt handlingsrom. En annen grunn til at skatten er blitt et ikke-tema i norske kommuner, skyldes at kommunene har et smalt handlingsrom. Stortinget dikterer de lokale skattesatsene i Norge. Dette er uvanlig i et ikke-nasjonalt perspektiv. Ser vi til Sverige, Danmark eller Tyskland diskuterer de ikke bare hva de skal bygge og bruke pengene på, som skoler og sjukehjem. De diskuterer også skattesatsene, og kommunene konkurrerer på skatt, slik at innbyggerne blir oppdratt til å tenke på hva ting koster – og de godene de vil ha må de betale over skatteseddelen.

«Voksendebatt». I Oslo har eiendomsskatten kommet inn som tema. Men den er en sekundærskatt. Som står for 4-5% av inntektene i de kommunene som har innført den. Her har altså «Nei til bompenger» satt finansiering på dagsorden, slik at en kan få en «voksendebatt» om hva ting koster og hva som skal bidra til å finansiere hva. Det gjør lokalpolitikken mer moden.

En velger-guide, – med noen retningslinjer. Hva blir så rådet til folket som skal stemme, uten å nevne noe bestemt parti? Jeg gir her 7 retningslinjer for å finne og kjenne igjen den velstyrte kommunen som fortjener å få velgernes tillit – ved å stille noen spørsmål eller kriterier:

1) Legger kommunen fram et budsjett som er i balanse? Det vil si – inntektene skal være lik utgiftene. For her er det kommuner som svikter, selv om fylkesmennene er blitt flinkere til å slå ned på den slags budsjetter.

2) Gambler kommunen med inntektssida? Det vil si, gambler den med urealistiske inntektsforventninger.
Som f.eks. at kulturhus skal være sjølfinansierende med så og så mange spennende og vellykte inngangsbetalte arrangementer. Det er det mange kommuner som har brent seg på.
Ellers er det kommuner som har budsjettert med overskudd på børsen, med investeringer i aksjer og aksjefond som de tar inn avkastninger fra – før børsen svikter, med katastrofale følger for kommuneøkonomien.

3) Publiserer kommunen data om måloppnåing – med utgifts- og resultatregnskap?
Går det an å finne ut i hvilken grad kommunen vil nå sine mål – ifølge det som politikerne lovte under valgkampen, i forhold til de unge, de eldre, idretten, osv. – etter at 2 år er gått?

4) Bryr kommunen seg om å måle innbyggernes erfaringer med de ulike tjenestemålene, som vannkvalitet, barnehager og skoler?

5) Bryr kommunen seg om å lære av andre kommuner?
Det kan jo hende at politikere i nabokommunen, eller en kommune i Sverige eller Danmark har funnet på noe som er systematisk bedre eller nytt, for eksempel i eldreomsorgen?

6) Hvor godt kommuniserer kommunen med innbyggerne – på en forståelig måte - og tester det?
Kan en finne svar på de fem kriteriene ovenfor, ved å lese årsrapporten som kommunen gir ut?

Velgerrådet – finnes på Internett. Dersom svaret er negativt på flertallet av de 6 kriteriene for et godt kommunestyre, nevnt ovenfor, er et godt råd å stemme på opposisjonen ved dette valget. Er svaret positivt, vurdér hvilket parti eller gruppering som da fortjener din stemme.
Årsmeldinga fra Byrådet i Oslo er på 250 sider – som er mye, men den kan være en god pekepinne for et godt valg.
Det er jo velgerne som først og fremst burde lese den, og kommunen skulle hatt i tankene at innholdet blir forklart på et «menneskespråk» – for folk flest, og årsmeldinga finnes på Internett.

Avslutning. Det er tre hovedkriterier for et godt og velfungerende lokaldemokrati:

1) At det er et tydelig og lokalt rom for lokalstyre. Det vil si at kommunen har handlingsrom og at staten ikke innskrenker det.

2) Vi har et rimelig høyt nivå på valgdeltaking – ca. 60 prosent ved kommunevalget, litt lavere ved fylkestingsvalget. Det er lavere enn i Sverige og Danmark, men i europeisk perspektiv er det ikke så verst. Men det har gått nedover.

3) Og da er spørsmålet - har vi deltakingsmuligheter utenom valget? Vi er ikke noe foregangsland med hensyn til å åpne for at innbyggerne kan komme med initiativ eller å bli hørt, sjøl om det finnes formelle muligheter.

Lokaldemokratiet kan synes tungvint, og det blir gitt tvetydige signaler, men stort sett er innbyggerne fornøyde.

Men hvordan dette innvirker på folks partivalg, det kan jeg ikke si noe om. Takk for meg. Godt valg!

Referent: Svein Lanser, styreleder i Folkakademiet Grorud-Stovner.

Ordliste

Demokrati  –  kommer fra gresk og betyr «folkestyre». ‹Demos› betyr ‹folk› og ‹krati› ‹styre›.

Det athenske demokratiet  –  var:

– Et bysamfunn som på det tidspunkt hadde omtrent 25 tusen innbyggere, hvorav ikke mer enn 800 var stemmeberettigede. De fleste var slaver, og de hadde ikke stemmerett.

– Det som kjennetegnet det athenske demokrati, var direkte deltakelse av byens vanlige befolkning, som fattet viktige felles beslutninger knyttet til drift og utforming av bysamfunnet.

– Selve demokratikonstruksjonen var en stor politisk og kollektiv utfordring, og det athenske «kommunestyret» hadde en veldig stor oppgave i å forsvare seg mot ytre fiender. Den gang var de ytre fiender Det persiske riket.

– Ordet «politikk» er etymologisk koblet til det greske ordet ‹polis› som rett og slett betyr «by». Historisk sett har dette vært innvirkende for at utviklingen av politiske tiltak kunne skje i de enkelte lokalsamfunnene, også her i Norge, og ikke bare i de enkelte lokalsamfunn.

Dikotomi  –  betyr to-deling som vanligvis står i motsetning til hverandre.

Eksempler: Svart-hvit. Sann-falsk. Enten-eller. Ja-nei.

Eksempler: Abortsaken. EU-saken. Bomsaken.

Et tredje alternativ eller gråtoner er utelukket.